Noen uker tidligere møter vi Thomas Brenni, arbeidsleder ved vedlikeholdsavdelingen i Oslo Havn, på befaring.
− Fyret er verna, så vi må følge Riksantikvarens anbefalinger og gjøre det ordentlig! forteller Brenni.
Fyret Brenni sikter til ligger på Heggholmen, og er et av de eldste fyrene i Oslofjorden, oppført i 1876 i sveitserstil, etter datidens byggeskikk. Nå skal kulturminnet rehabiliteres, og arbeidet er allerede i gang.
− Vi har spekket grunnmuren, malt bygget i tre omganger, og nå skal vi utbedre råteskader på vinduene og reparere klokketårnet, sier Brenni.
At fyret er malt, er det ingen tvil om. Sveitserbygningen er blendende hvit.
− Vi brukte linoljemaling. Det var det som var tilgjengelig i 1876, og når vi arbeider med et kulturminne som dette, må vi ta sånne hensyn, forteller Brenni.
Autentisk sveitserstil
− Her kommer den nye gangbanen. Vi kan gå her, sier arbeidslederen, og går i retning stillaset som slynger seg rundt det gamle fyret.
Gangbanen som en gang gikk rundt fyret, har blitt revet, og skal erstattes av en rekonstruksjon av fyrets opprinnelige gangbane.
− Vi har søkt om å få lage den i 1876-stil, og har oversendt smedens forslag til Riksantikvaren. Målet er at det blir mest mulig autentisk, forteller Brenni.
I påvente av gangbanen, må vi holde oss fast i stillaset og håpe på at det holder. Vi skal oppover i bygget.
Fyrets voktere
Den første fyrlykten i innseilingen til Oslo ble tent i 1826 på Heggholmen og driftet av Styrmann Svenn Iversen. Nesten 200 år senere, har fyret fremdeles en viktig rolle som sjøsikkerhetsvakt – selv etter overgangen til moderne teknologi og datamaskiner. Men fyrvokteren er for lengst borte.
− Her var det måkereir, forteller Brenni, og peker på et forlatt fuglerede ved siden av fyrlykta.
Iversenslekten drev fyret frem til 1952, og syv år senere ble fyret automatisert. Nå fungerer bygningen som møte- og representasjonslokale for Oslo Havn, og av og til som bopel for eiendomsskattunndragere (les: måker).
− Vi jobbet ikke på denne delen av fyret når måkefamilien var her, men den ene måkeungen datt ut noen ganger, så da henta kollegaen min, Leif Kvam, den og bar den opp igjen, legger han til.
Klokketårn på verksted
Etter noe stigning i stillaset, er vi kommet til byggets høyeste punkt. Det rager nesten 20 meter over havet.
− Her er klokka, sier Brenni, og demonstrerer. Klokka gir fra seg et hult, kirkeklokkeaktig pling.
Klokketårnet er i dårlig forfatning, og råten forårsaket av de værharde forholdene, må utbedres. Men det kan ikke gjøres on site. Tårnet skal løftes av og flys inn over fjorden til Oslo Havns verksted i Sydhavna.
− Når helikopteret kommer skal alt være klargjort. Da festes tårnet i stropper fra helikopteret, også lirker vi av de siste delene, også løftes det opp og flys inn til havna, forklarer Brenni.
Oslo Havn trenger bonden
Det blir litt av en jobb.
− Det blir litt av en jobb, sier Brenni anerkjennende.
− Men det er det som gjør det spennende å jobbe i havna, at vi har litt uvanlige oppgaver. Vi må lage og ordne ting selv, skyter han inn.
På verkstedet i Sydhavna skal Brenni og kollegaene bl.a. høvle til nye deler til erstatning for de råtne delene av vinduene. Brenni legger ikke skjul på at man bør være praktisk anlagt for å jobbe i havna.
− Når vi søker etter folk vil vi helst ansette en bonde, sier vi, for det er liksom en som kan litt om alt. Vi gjør mange av oppgavene selv, og da må man være litt allsidig, understreker arbeidslederen.
Gode naboer
− Hei, hei!
Et par kommer plutselig gående fra den røde hytta like ved fyret.
− Vi er naboer som passer på dette kjære fyret, sier damen i sommerkjole.
− Det er bra, svarer Brenni.
− Vanligvis tar vi en kveldstur for å sjekke at det ikke er noen etterlatte griller, men det har ikke vært så mange her i år, forteller mannen.
De gode naboene er ikke beskjedne i sin beskrivelse av fyret.
− Dette er jo en perle som dere og alle i Oslo kan være stolt over, sier damen.
Det er de ikke alene om å synes.
− Det er bra med denne type prosjekter internt i Oslo Havn. Det er jo litt kjærlighet med dette fyret, og det er viktig at det gjøres skikkelig, avslutter Brenni.