Vil ta vare på havnehistorien
Fjordbyen vokser fram og er på mange måter positiv for byen, men den fører også med seg at noe av havnehistorien går tapt. Kulturminneplanen har kartlagt havnas arealer, miljøer, bygninger, objekter og anlegg og ser på deres verneverdi i forhold til tidligere og eksisterende bruk.
- Vi har laget denne planen for å bli mer bevisst de verdiene vi forvalter, og for å få kunnskap som vi kan ta med oss når vi bestemmer hvordan fremtidige havnearealer skal brukes, sier havnedirektør Anne Sigrid Hamran.
Fornøyd byantikvar
Byantikvaren er glad for at havna med sin plan viser ansvar for å ta vare på historien. Ofte glemmer en å ta vare på den nære historien, vi ser ikke verdien av den. Vi er derfor glad for at havna både har kartlagt kulturminner som det kan være verdt å ta vare på og har en bevissthet om dette, sier byantikvar Janne Wilberg som mener planen er et eksempel til etterfølgelse for flere grunneiere og offentlige sektorer.
Levende havnemiljø på Akershusstranda
Oslo Havn KF ønsker først og fremst å ta vare på kulturminner gjennom levende bruk, men vi har også valgt å gi noen kulturminner ekstra oppmerksomhet.
Et av havnemiljøene som vi mener det er verdt å ta vare på er miljøet ved Vippetangen og Akershusstranda. Her finnes det havneskur og bygninger som representerer havnemiljøer knyttet til en ikke alt for fjern fortid.
På Akershusstranda holdt kysttrafikken til frem til slutten av 70-tallet. Her ble det håndtert alt slags varer og stykkgods som ble fraktet mellom Oslo og resten av landet. Skurene som vi ser i dag ble bygget for å betjene kysttrafikken og oppført på 50-tallet. Skurene var ganske provisoriske i starten, men ble etterhvert bygget om. På grunn av størrelse, materialbruk og et gjennomgående godt vedlikehold danner de et helhetlig miljø.
Alle skur unntatt skur 35 (cruiseterminalen) er tegnet av arkitekt Ahasverus Munthe-Kaas Vejre. Skurene har detaljer som er verdt å ta vare på som porter, hjørner og vinduer, beslag og andre detaljer som en må bestrebe seg på å ta vare på ved eventuelt ombygging slik at byggene holder sin opprinnelige karakter og fremstår som autentiske historiske objekter. Skur 28 og 29 (her holder Oslo maritime kulturvernsenter til i dag) og skur 30 (huser i dag havnepolitiet) er fra 1949, mens skur 34 (restaurant Solsiden i dag) stod ferdig i 1957.
Amerikabåter og korn til folket
På Vippetangen finnes det mange interessante bygg. Fra lagerbygget og skuret som har vært knyttet til Amerika- og Englandstrafikken og som i dag huser Oslo Havns administrasjon, til fiskehallen og kornsiloen ytterst på spissen. På Vippetangen stod kranene tett for å laste og losse Englandsbåtene helt frem til midten av 70-tallet. Og kornsiloen har tatt i mot tonnevis av matkorn og gjør det fortsatt.
Skur 38 som nå er sete for Oslo Havn KF sin administrasjon, ble oppført i 1915 til å betjene den oversjøiske passasjertrafikken. Amerikabåtene gikk herfra frem til de flyttet til utstikker 1 på 20-tallet. Da flyttet Fred Olsen inn i bygget og deres post- og passasjerrute mellom Oslo og Newcastle gikk herfra i mange år. Oslo Havn KF flyttet inn i bygget i 1987. Arkitekt for denne bygningen var Bernt Arlet Christian Lange. Bygget er en av landets første armerte betongbygg, med unntak av den øvre delen som er en trekonstruksjon. Betongen ga muligheter for å utvikle nye konstruksjoner og dermed øke funksjonaliteten til bygningene. Et interessant typologisk trekk i så måte er de utkragede dekkene - ”balkongene” - som er konstruert for å ta mot last.
Kornsiloen på Vippetangen ble bygget i 1935 / 1936 og står på byantikvarens gule liste. Arkitekten Bredo Berntsen (en av arkitektene som tegnet havnelagerbygningen) hadde som målsetting å integrere siloen visuelt i miljøet den lå i. Dette gjorde han ved å skjele til Hovedøya i sør og festningen i nord og skapte arkitektur med assosiasjoner til kirkebygg og slott. Det sterke fokuset på estetikk, både bygget i seg selv og de omgivelser den lå gave havneområdet et helt nytt uttrykk.
Den tradisjonelle byggeskikken som lå til grunn for utformingen av de gamle pakkhusene, ble dermed avløst av en profesjonell tilnærming til byggeoppgaven. Selv om de arkitektoniske forbildene var hentet fra historien, var dette et høyst moderne bygg. Det var nyskapende når det gjaldt teknologi og materialbruk, kulturbevisst i relasjon til omgivelsene, og det presenterte havna på en positiv måte utad ved at det ble valgt en monumental fasade mot sjøen. Ankomst og avreise ble gitt en ny og opphøyet status – her så man tydelig at det var landets hovedstad man kom til, ikke et hvilket som helst fiskevær.
Selvbygde kraner og kaier
Vi har tatt vare på tre 6- tonnskraner bygget av og for havnevesenet på 50-tallet. Mange av disse var i sving både på Filipstad og Vippetangen. Vi tenker å plassere de i havneområder som skal byutvikles, der en av kranene blant annet er tenkt restaurert og satt opp på Filipstadkaia.
Det ble satt i gang store anleggsarbeider i Oslo havn etter 2. verdenskrig. Som et ledd i en større oppbyggingsfase ble havna modernisert for mer rasjonell virksomhet og større aktivitet. Rett etter krigen var det vanskelig og kostbart å skaffe egnet utstyr for håndtering av gods. Havnevesenet etablerte derfor sitt eget verksted i Lohavn, som både kunne utføre reparasjoner av eksisterende kraner, men også ga muligheten til å produsere egne, spesialtilpassede kraner. I perioden 1949-1961 konstruerte og bygde havnevesenet 50 portalkraner til eget bruk. Portalkraner ble bl.a. brukt til å laste papirruller fra Follums anlegg på Filipstadkaia.
På Vippetangen finnes blokkmurskaier som det er verdt å ta vare på.
