Søstrene besøkte besteforeldrene på Heggholmen hver sommer, men da hovedhuset bak fyret brant ned i 1955, var det slutt på barndommens sommerdrøm. De kom aldri tilbake til Heggholmen – ikke før nå.
– Det var en vidunderlig tid med bestemor og bestefar her på fyret. Vi har snakket om å besøke Heggholmen i mange år. Endelig fikk vi det til. Så morsomt at Oslo Havn kom med nøkkel og ble med, sier Lisbeth.
Heggholmen fyr er et av de eldste fyrene i indre Oslofjord. Fyrets historie handler i stor grad om Iversen-familien i mange generasjoner.
Det gamle fyret
Det første fyret i Indre Oslofjord ble opprettet på Heggholmen i 1827, da styrmann Svend Iversen gjorde en avtale med Christiania Havnecommisjon om å sette opp ei fyrlampe i huset sitt. Til gjengjeld fikk han en årlig godtgjørelse på 600 spesiedaler og råderetten over øya. Fyrbygningen slik den står i dag, ble oppført i 1876 og bygd i sveitserstil. Det ruver stilfullt ytterst på odden, og vitner om en svunnen tid.
Heggholmen fyr ble automatisert i 1959, og fyrvokterstillingen ble avskaffet i 1972.
Lisbeth Nordal og Kirsti Wilhelmsen, begge med pikenavn Iversen tilbrakte sine barndoms somre på fyret. Det var deres farfar Karl Alexander som bodde og arbeidet på fyret da jentene var små. De forteller om lange herlige somre med sine besteforeldre, og får stjerner i øynene når de får se innsiden av fyrboligen for første gang siden 1950-tallet.
Rart å være tilbake
– Dette er bare så rart, sier Kirsti og rister begeistret på hodet. Tenk at vi er her igjen!
«Jentene» på 75 og 77 har ikke vært her siden 1955. De titter rundt i fyrboligen som ble pusset opp av Oslo Havn på slutten av 90-tallet. Kjøkkenet er bevart og damene kjenner seg igjen. Men det er også mye som er endret.
– Så gøy å se, sier Lisbeth, den andre søsteren.
Hun peker og prøver å huske hvordan stua var møblert da de var småjenter og var på besøk hos bestemor og bestefar.
De sier at det er som om besteforeldrene fortsatt er i rommet, og minnene strømmer på.
Den siste Iversen
Besteforeldrene het Karl Alexander og Amanda Iversen, og i en artikkel i Morgenposten fra 1952 forteller de om hvordan livet har vært på øya:
«Vi har det deilig, især om sommeren. For to år siden fikk vi motorbåt også, slik at vi kan inspisere fyrinnretningene på Rausekken, Stangskjær, Lindøya og Bleikøya med den. Om vinteren må vi riktig nok helt inn til byen for å handle matvarer, men om sommeren er det greit, da drar vi bare over til landhandleriet på Lindøya og får det vi vil der. Et par vintre under krigen var det forresten så kaldt at isen lå helt innover til byen, vi kunne spasere til Bekkelaget og ta toget der.»
Intervjuet ble gjort i forbindelse med at fyrvokter Karl Iversen skulle gå av med pensjon og flytte inn til fastlandet.
– De inspeksjonene bestemor Amanda refererer til her, var vi faktisk av og til med på, forteller Kirsti henrykt.
– Bestefar tok oss med i robåten når vi skulle ut på de andre fyrene for sjekk og stell. Jeg husker han pusset lyktene, og vi så på. Det gikk an å gå inn i flere av småfyrene. Lisbeth peker på Stangskjærrabben fyr noen hundre meter fra hovedfyret.
Karl Alexander Iversen, Lisbeth og Kirstis bestefar, overtok stillingen som fyrvokter på Heggholmen i 1927 etter Iver Iversens sønn Ludvig, som var Karls onkel. Den første fyrvokter på Heggholmen, Svend Iversen, var hans oldefar.
Familien til jentene bodde i huset noen meter lenger inn på øya på sommerhalvåret, men da huset brant ned i 1955 på grunn av en bråtebrann, vendte de aldri tilbake. Heldigvis ble ingen skadet, og besteforeldrene hadde på dette tidspunktet flyttet inn til byen etter at de hadde gått av med pensjon, og dermed hadde ikke familien til Lisbeth og Kirsti noe håndfast holdepunkt på øya lenger.
Senere ble det satt opp ei privat hytte på branntomta. Det er fortsatt slekt av Iversenfamilien som disponerer hytta den dag i dag.
Heldige
– Det er først nå jeg skjønner hvor heldige vi var som hadde tilgang på dette stedet, sier Kirsti. Den gangen visste vi jo ikke om noe annet, men for en drømmeoppvekst det var.
Hun forteller om tanten som bodde på loftet, og rutinene hun hadde for morgenbad på stranda nedenfor fyrhuset. Om bestefaren som satt i hjørnet og røkte pipe, og hvordan han omhyggelig hadde vasket føttene sine på et fast sted på vangen foran fyrhuset.
– Bestemor Amanda laget de mest fantastiske kaker, forteller søstrene. Det var ikke rart vi var mest her! Det var en herlig tid, mimrer de.
Fyret står for det meste ubrukt i dag, men benyttes i noen grad som møte og representasjonslokaler for Oslo Havn.
Fyret ble pusset opp i 1920-stil
På slutten av 90-tallet totalrenoverte Oslo Havn huset. Den gangen var det slitent og bar preg av 80-tall. Huset ble da tilbakeført til 1920-interiør. Det ble lagt mye arbeid i å innskaffe original tapet, spesiallaget maling og andre rekvisitter som skulle danne et tidsriktig bilde av fyrhuset.
– Vi er overrasket over hvor fint det er her, sier Thomas Drabitzius, som prøver å leve seg inn i hvordan det ville være å være fyrvokter.
Thomas er jo også i prinsippet en ektefødt etterfølger i Iversen-dynastiet, ettersom han er Lisbeth Iversens sønn.
– Vi hadde kanskje forventet at det var litt mer rufsete etter så mange år, men det er jo nyoppusset og strøkent. Det er flott å se.
– Og jeg må si det er spesielt å tenke på at det har bodd slekt her i så mange år tilbake i tid, fortsetter Thomas, og ser litt overveldet ut.
Heggholmen fyr er en sjelden perle, og skiller seg fra de fleste andre trefyr. Fyret er fredet som kulturminne og står oppført i Riksantikvarens verneplan for fyrstasjoner.
Tekst: Marthe Landsem